1/1
2 files

HeathlandCycle_Management.jpg

figure
posted on 05.05.2021, 11:16 by Liv Guri Velle, Dagmar EgelkrautDagmar Egelkraut, G. Matt Davies, Peter Emil Kaland, Robert H. Marrs, Vigdis VandvikVigdis Vandvik
English:

Calluna vulgaris (L.) Hull- dominated heathlands are widespread along the west coast of Europe, from Portugal in the south, to the north of Norway. These habitats emerged millenia ago, and are maintained, through low-intensity management regimes involving prescribed burning, grazing and/or mowing. This figure shows the core Calluna management cycle (black arrows), as well as drivers, outcomes and mitigation measures associated with intensification, or extensification abandonment, of the management regime (grey dashed arrows). After heathland burning, the core Calluna heathland cycle progresses through a pioneer phase, a building phase, and a mature phase. (i) The pioneer phase is characterised by a low-growing and open Calluna canopy, a sparse and shallow bryophyte layer, and relatively high abundance of graminoids and forbs. (ii) In the building phase, Calluna cover is continuous and dominates the vegetation whilst canopy height increases. Bryophytes increase, whilst graminoids and forbs decrease. (iii) In the mature phase, Calluna reaches maximum canopy cover, height, and dominance. Bryophyte cover is dense and often relatively deep.

The maximum Calluna canopy height and standing above-ground biomass decreases along the latitudinal bioclimatic gradient, being taller in the warmer south and shorter in the colder north. The duration of each of the phases increases along the same latitudinal gradient, so that the cycling rate is faster in the south compared to the north. The rate of heathland cycling is further affected by the management regime; grazing and/or mowing will generally prolong the duration of each phase and slow down the cycle. However, local variation in land-use exists. For example, building phase heathlands can be maintained by grazing and/or mowing, without burning (top, grey arrows). In more humid settings, horizontal growth, layering and adventitious root formation may also prolong Calluna vigour. Species richness of graminoids and forbs is highly variable, and generally higher in heathlands on relatively calcareous bedrock.

Heathlands are threatened both by intensification and extensification of the land-use regime. If management is too intensive, either through overgrazing, too frequent burning, and/or nutrient pollution, heathlands may transform into semi-natural grasslands. Management options to recreate heathlands from such grasslands include biomass or topsoil removal, and adaptation of the grazing and fire regimes. If management intensity is too low, i.e., too low a grazing pressure and/or abandonment of prescribed fire, Calluna will enter the degenerate phase, where the canopy opens, gaps form, bryophytes and lichens reach maximum abundance, and later-successional (tree/woody) species can colonize. Management options to counteract this process includes tree felling, clearing, and the re-introduction of fire. Other threats include heather beetle attacks, spread of invasive alien species, and habitat loss.

Acknowledgements: The core heathland cycle is adapted from Watt and Jones (1948), Gimingham (1972), and the figure by Kaland and Isdal as published in Kaland (2014). Heathland status and trends in Europe are summarised in the IPBES-ECA report (IPBES 2018). Translation to Norwegian by Liv Guri Velle and Vigdis Vandvik.

Norwegian:

Røsslyng-dominerte kystlyngheier er en naturtype som finnes langs vestkysten av Europa, fra Portugal i sør til Nord-Norge i nord. Kystlyngheiene ble til for årtusener siden, og har blitt holdt i hevd gjennom kombinasjoner av ekstensive hevdregimer som lyngsviing, beiting og/eller slått. Figuren viser lyngheisyklusen (svarte piler), i tillegg til driverne samt resultatene av for intensiv drift eller for ekstensiv eller opphørt drift (grå stiplet piler). Etter lyngsviing går lyngheisyklusen inn i en pionerfase, byggefase og en moden fase. (i) Pionerfasen er karakterisert av urter og graminider, med små lyngplanter spredt utover. Mosedekket er åpent. (ii) I byggefasen blir røsslyng den dominerende arten i feltsjiktet, og høyden på vegetasjonen øker. Dekning av urter og graminider minker, mens moser øker. (iii) I moden fase når røsslyngen sin høyeste dominans og høyde i feltsjiktet. Mosedekket er sammenhengende, og kan være dypt. Dersom lyngheia ikke blir svidd i bygge- eller moden fase, vil røsslyngen nå en degenererende fase, hvor vegetasjonen åpner seg opp og suksesjonsarter som busker og trær kan kolonisere lyngheia. Moser og lav har høyest artsmangfold her.


Lengden av hver av fasene øker langs en nord-sør bioklimatisk gradient, slik at syklusen går raskere i sørlige og varmere områder, sammenlignet med nordlige og kaldere områder. Beiting og slått vil i tillegg også forlenge hver fase og forsinke syklusen. Høyden på vegetasjonen og biomassen minker fra nord til sør. Artsmangfoldet, særlig blant urter og graminider, er variabelt og er høyest på kalkholdig grunn. Det finnes lokale variasjoner i skjøtsel. For eksempel, så kan byggefasen holdes i hevd gjennom beiting og/eller slått, uten sviing (grå piler øverst på figuren). I fuktige områder, kan horisontal vekst nær bakken føre til rotdannelse noe som forlenger levetiden til røsslyngen.


Kystlynghei trues av både for lave og for høye hevdintensiteter. Dersom intensiteten er for høy, enten ved for høyt beitetrykk, for hyppig sviing og/eller ved for høy næringstilgang gjennom forurensing, kan kystlyngheiene bli til eng. Ønsker man å få tilbake kystlyngheiene i slike tilfeller, må man tilpasse hevdintensiteten, fjerne biomasse og/eller det øverste jordlaget. Dersom hevdintensiteten er for lav, vil en sekundær suksesjon oppstå, og kystlyngheia gror til og utvikler seg etter hvert til skog. I disse tilfellene må man rydde busker og kratt og felle trær, og komme i gang med hevdregimene igjen. Kystlyngheien trues også av billeangrep, invasjon av problemarter og fremmedarter og tap av areal.

Lyngheisyklusen er modifisert etter Watt (1947), Gimingham (1972) og Kaland og Isdal i Haaland (2002). Statusen og trender for kystlynghei er oppsummert i IPBES-ECA rapporten (IPBES 2018).

Gimingham, C. H. 1972. Ecology of heathlands. Chapman and Hall, London.

Haaland, S. 2002. 5000 år med flammer. Det europeiske lyngheilandskapet. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, Bergen.

IPBES (2018): The IPBES regional assessment report on biodiversity and ecosystem services for Europe and Central Asia. Rounsevell, M., Fischer, M., Torre-Marin Rando, A. and Mader, A. (eds.). Secretariat of the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services, Bonn, Germany. 892 pages.

Watt, A. S. 1947. Pattern and process in the plant community. Journal of Ecology 35:1-22.


History